ADHD utredning - uten henvisning

1.      Kartleggingssamtale: I denne samtalen vil du få snakke med psykiater som vurderer om utredningen er riktig for deg. Dersom det under kartleggingssamtalen er grunn til å tro at plagene og symptomene ikke skyldes ADHD, vil du få veiledning for informasjon om eventuell annen behandling.

2.      Dokumentasjon og utredning: Dersom kartleggingssamtalen konkluderer med at du er rett kandidat for utredning vil du de neste ukene ha møter med psykiater hvor dere blant annet gjennomgår ulike kognitive tester og samtaler.

Utredningen består av flere ledd og følger «Nasjonal Faglig Retningslinje for Utredning og Diagnostisering av ADHD hos voksne og barn», sist faglig oppdatert 13. juni 2018..

3.      Medisinvurdering og oppfølging: Hvis utredningen konkluderer med ADHD-diagnose og du ønsker medikamentellbehandling, vil du bli fulgt opp at psykiater hos oss. Sammen legger dere behandlingsforløpet slik at det skreddersys deg og din situasjon.
‍

ADHD, eller oppmerksomhetsdeficit/hyperaktivitetsforstyrrelse, manifesterer seg med en rekke symptomer som kan variere i type og alvorlighetsgrad. Det er viktig å merke seg at alle opplever disse symptomene i ulik grad, og ikke alle med ADHD har de samme tegnene. Videre kan symptomene endre seg over tid.

De vanligste tegnene på ADHD deles imidlertid vanligvis inn i tre hovedkategorier: oppmerksomhetssvikt, hyperaktivitet og impulsivitet.

Her er noen typiske tegn på ADHD:
‍
‍Oppmerksomhetssvikt:  
‍Lettdistrert: Problemer med å opprettholde oppmerksomheten over lengre tid, ofte      distraheres av ytre stimuli.  
‍Glemsomhet: Ofte glemmer daglige oppgaver og forpliktelser.  
‍Unnlatelse av å fullføre oppgaver: Starter mange aktiviteter, men fullfører sjelden dem.  
‍
‍Hyperaktivitet:  
‍Uro: Har problemer med å sitte stille, roter ofte med hender eller føtter.  
‍Overdreven prating: Snakker ofte i situasjoner der det ikke er passende.  
‍Impulsivitet: Tar beslutninger uten å tenke på konsekvensene, har vanskeligheter med å vente på tur.  

‍Impulsivitet:
Manglende evne til å vente: Har problemer med å utsette ønsker eller trenger øyeblikkelig tilfredsstillelse.  
‍Uten filter: Sier ofte ting uten å tenke på hvordan det kan påvirke andre, kan virke uhensiktsmessig spontan. 

Det er viktig å merke seg at disse tegnene kan varierebetydelig fra person til person, og de kan også endre seg avhengig av alder og livsstil. For eksempel kan hyperaktivitet være mer fremtredende hos barn, mensvoksne med ADHD kan oppleve mer indre uro.
‍

ADHD (oppmerksomhetsdeficit/hyperaktivitetsforstyrrelse) og ADD (oppmerksomhetsdeficitforstyrrelse) refererer til to beslektede, men ulike diagnostiske betegnelser som tidligere ble brukt for å beskrive oppmerksomhetsproblemer. Imidlertid er ADD ikke lenger en offisiell diagnose ide diagnostiske retningslinjene som brukes av fagfolk.

I dag brukes den diagnostiske og statistiske håndboken for psykiske lidelser (DSM-5), som er standarden for psykisk helse diagnostikk, betegnelsen ADHD som en samlebetegnelse for ulike typer oppmerksomhetsvansker.

DSM-5 deler ADHD inn i tre undergrupper, avhengig av de dominerende symptomene:

‍ADHD, overveiende hyperaktiv-impulsiv type: Kjennetegnes hovedsakelig av hyperaktivitet og impulsivitet uten nødvendigvis markert oppmerksomhetssvikt.

‍ADHD, overveiende uoppmerksom type: Kjennetegnes hovedsakelig av vanskeligheter med oppmerksomhet, mens hyperaktivitet og impulsivitet er mindre markerte.

‍ADHD,  kombinert type: Innebærer en kombinasjon av oppmerksomhetssvikt, hyperaktivitet og impulsivitet.

Så, ADD refererer i utgangspunktet til den uoppmerksomme typen ADHD (ADHD, overveiende uoppmerksom type). Begrepet ADD ble brukt før DSM-5 og inkluderte primært de symptomene som nå klassifiseres under den overveiende uoppmerksomme typen av ADHD.

Selv om ADD ikke lenger er den foretrukne termen, kan noen fortsatt referere til ADHD som ADD, og begge betegnelsene kan bli forstått i dagligtale. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at i formellediagnostiske sammenhenger brukes termen ADHD, og det henvises til de forskjellige undertypene for å gi en mer presis beskrivelse av individets symptomer.