Nå er det over oss igjen: Vi skal slankes. Det florerer av artikler om hvordan man kan rase ned i vekt. Vi skal visstnok faste, gå på ulike superdietter, drikke slanke-teer, tillate oss «cheat days», og betale for dyre abonnement på produkter som ikke funker.
Alle har samme budskap: Det å gå ned i vekt er jo så lett som bare dét. Sett i gang! Samfunnet vårt er besatt av kropp og vekt. Slanking har blitt en milliardindustri.
Jeg er psykiater med behandling av spiseforstyrrelser som spesialfelt, og har jobbet med dette i snart 30 år. Man skulle tro at etter så lang tid ville jeg ikke la meg affektere av alle disse kurene og oppslagene i pressen, men jeg reagerer fortsatt på dem med en blanding av vantro, sinne og tristhet.
Slanking er ikke løsningen
Spiseforstyrrelser er komplekse sykdommer som ser ut til å ha økt de siste årene, spesielt under covid. Min erfaring er at spiseforstyrrelser og kroppsbildeforstyrrelser i de fleste tilfeller er utløst av en «uskyldig» slankekur, ofte i kombinasjon med en vanskelig livshendelse. Dette kan trigge anoreksi, bulimi og overspising.
For både jenter og gutter er ungdomstiden en fase av livet hvor vi er svært sårbare. Mange sliter med selvbildet, og tenker at livet blir bedre av å gå ned i vekt – få «idealkroppen». Uskyldige kommentarer kan føre til uante konsekvenser for en som er predisponert for disse sykdommene.
En altoppslukende sykdom
Spiseforstyrrelser er potensielt livstruende sykdommer, som fører til betydelig nedsatt livskvalitet for den som blir syk. Det er fortvilende for familien å se barnet i denne fysiske og psykiske tilstanden. Barnet, som tidligere var frisk og livsglad, blir forandret til det ugjenkjennelige. Spiseforstyrrelser er meget altoppslukende for alle som er involvert.
«Jeg tror aldri jeg har møtt en med spiseforstyrrelser som er fornøyd med livet.»
Viktige år av livet blir preget av spiseforstyrrelsen, depresjon, og sosial isolasjon.
Veien til overspising
Overspising og overvekt hos voksne oppleves som svært vanskelig hos den det gjelder. Veien til overspising er ofte at man er misfornøyd med vekt eller kropp, og sliter med selvbildet. Dette kan føre til utallige slankekurer som – til tross for medieoppslagene – ikke nødvendigvis fører til varig vektreduksjon. Følelsen av skam og mislykkethet kan bli overveldende.
Under slankekuren, hvor man gjerne har holdt seg unna sjokolade, godteri, kaker og annen «nei-mat» – i tillegg til for lite mat generelt – er det lett at man «sprekker». Og når man først har sprukket, er det lett å tenke at man like godt bare kan fortsette å spise store mengder mat. Deretter kommer skyldfølelsen, og man føler seg totalt mislykket.
«Jeg begynner igjen på mandag», tenker man. Og dermed er den onde sirkelen i gang igjen, med sulting, overspising, skam og et svært negativt kroppsbilde.
Dette er verken uopplyste mennesker eller mennesker i fornektelse. Dette er mennesker som ofte lider veldig av forholdet de har til mat og kropp. De trenger ingen bok eller «velmenende råd» – de er som oftest smertelig klar over vekten selv. Mange pasienter kvier seg til å gå til legen fordi de gruer seg til samtalen om vekt. Mange har ikke våget å ligge på stranden på mange år på grunn av intens skam.
Den eneste veien til vektnedgang
Sannheten er at for de fleste er det ikke så vanskelig å gå ned i vekt i en kortere periode. Men det å holde vekten, det er ikke lett. Man kan lett ende opp med såkalt «jojoslanking», hvor tanker rundt kropp, mat og vekt dominerer hverdagen.
Studier viser at cirka 85–95 prosent av de som går ned i vekt ved hjelp av en slankekur, går opp igjen i løpet av et par år, og gjerne opp til en høyere vekt enn man hadde i utgangspunktet. Man slanker seg gradvis oppover i vekt. Medikamental behandling kan føre til vekttap-problemer, fordi vekten ofte går opp igjen når man slutter med medisinen. I tillegg oppdager man ofte bivirkninger som kan være farlige.
Eneste veien til varig vektnedgang er en permanent livsstilsendring. Å lese artikler om personer som har «rast ned i vekt ved enkle grep», hjelper lite.
Det vi imidlertid kan jobbe med som samfunn er å slutte å stigmatisere og stemple noen på grunn av kroppsstørrelse. Vekt sier ingenting om hvem man er som person. Det er ikke en personlig egenskap. Den viktigste lærdommen vi kan bringe videre til barna våre, er at det faktisk er det indre som teller – uansett.